Historiene rundt noen forlis i øyene utenfor Tananger. Vi vil etterhvert komme med kommentarer fra de av våre medlemmer som har dykket på disse vrakene.

Innholdet er hentet fra siden: http://lokhistorie.sola.kommune.no/TanangersMinne/index_tm.htm

Følgende båter/skip er omtalt:

Golowana

Knut Jarl

Kaldnes

Venus

Vegesack

Norge

Golowna på Rott.
Ananias Svendsen Rott skulle kun ut å hente seg litt ved. Stormen som hadde blåst hele denne tirsdagen 5/1-1869, gjorde at det trakk så fælt i huset hans her ute på Rott. Han måtte fyre for fullt for å holde temperaturen oppe inne i huset. I stedet for å gå inn med veden, blir han stående å stirre innover mot Tananger. Selv om det blåste storm så var det relativt klart i været med god sikt. Utover fra Tananger kommer nemlig et barkskip med god bør, rett mot. Ananias antok rett nok at den sydøstlige stormen hadde gjort at de ikke klarte å dreie inn i den lune havnen i Tananger. Mens han står og ser på det dramaet som utspiller seg rett nedfor gården hans, kan han skimte mannskapet ombord det de klatrer opp i mastene for å få opp mer seil. Et forsøk å dreie nordover, med vinden, som skipet nekter å lystre prøver man å dreie andre veien, men også nå nekter skipet å lystre. Ananias ser med gru hvordan mannskapet kaster ankeret i sjøen. Det får ikke tak og rett etter braser det fine barkskipet i land på nordvestsiden av Rott. Etter en stund kommer losbåten fra Tananger ut til strandingsstedet samtidig som det kommer folk til fra selv øya. Som mannskapet, nekter også disse mennene å følge kapteinens oppfordringer om å klatre opp i masten for å få inn seilene. De gjør at skipet står og hugger. I stedet hugger man ned mastene for dermed hindre at skipet blir helt ødelagt av vinden og bølgene. Det bare forsinker ødeleggelsene. Skipet blir helt vrak og 11 dager senere er det auksjon på Rott over skroget til Golowna.
Tilbake til toppen


Knut Jarl på Skodene.
Klokken kvart på ti forlot Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs skip "Knut Jarl" Stavanger med kurs for Hamburg. Klokken var kvart på ett om natten, 18. november 1911 og det var enda tre år før første verdenskrig. Norge hadde enda en driftig handel med Tyskland og "Knut Jarl" var fullastet med stykkgods, tran, guano, sild og annen fisk. Knut Jarl var bygget på Howaltwerke i Kiel av stål i 1891 med en størrelse på 719 bruttotonn og 439 nettotonn. Den var bygget for Oldenbur Portugiesische DS Rhederei Oldenburg og fikk da navnet "Porto". Det Nordenfjeldske Dampskipsselskap i Trondheim kjøpte "Porto" i 1903 og gav den det litt mer norsklydende navnet "Knut Jarl". Da de satte ut fra Stavanger var været ikke så verst, kun litt regn og lett redusert sikt i tåke. Utseilingslosen de hadde med seg fra Stavanger forlot dem ved Tananger. Deretter satte de alene kursen sørover ved hjelp av lyset fra Flatholmen fyr. Det kaptein Hornburg ikke visste var at det denne aftenen var en sterk nordgående strøm. Denne presset det store skipet vestover, ut i litt mer urene farvann. På grunn av denne strømmen blir skipet presset nærmere skjæret enn kapteinen ønsket og snart braser Knut Jarl på land ved Sør-Skot. Snart kommer losbåten fra Tananger og en annen båt til assistanse. To styrmenn, båtsmann og tømmermannen ble igjen ombord over natten. De hadde en livbåt i tilfelle skipet skulle skli av grunnen. Fra Stavanger hadde man etterhvert, etter kapteinens ordre, sendt ut lektere og førebåter for å ta imot det man kunne berge av lasten. Sjøgangen ble etter hvert så stor at det var umulig å berge noe mer denne dagen. Litt utpå dagen fikk kapteinen beskjed om de to bergingsdampere som var på vei ned fra Bergen. Klokken tre om ettermiddagen blåste det opp. Sjøen som blåste fra sydvest, ble tyngre og tyngre selv om det ikke enda var storm. Dagen etter lå skipet så dypt og sjøen var så stor at det var umulig å berge noe fra vraket. Dekket brakk etter hver i to. Nå hadde vinden økt til storm og det regnet tett. Den tyvende november var det kun mastene som stod over vannet. Knut Jarl hadde funnet sin grav. Salvators båter hadde ankommet, men sjøen var så høy at det var ingenting de kunne gjøre. Noen dager senere da været ble bedre kunne de sette i gang. Deler av lasten ble berget fra vraket av undervannsdykkerne Matias Olsen og Einar Olsen som var ombord på den nevnte bergingsdamperen. Under sjøforklaringen som ble holdt i Stavanger 2 dager etter strandingen, 20. november, ble dommen, "Uriktig navigering". Skipsinspektøren fant at årsaken til ulykken skyldtes den omstendighet at kapteinen etter å ha passert Flatholmen fyr, unnlot å styre seg inn i fyrets faste hvite sektor, men forble å gå i dets klippete sektor og seilte inn i Feisteins røde sektor. Kaptein Hornburg fikk som en følge av denne dommen, en bot på 200 kroner. Denne vedtok kapteinen uten betenkningstid.
Tilbake til toppen


Kaldnes går på Sør-Skot.
Kaldnes var bygget for rederiet Mosvold i Farsund under navnet Mosstrand. Tyskerne overtok skipet på beddingen og gav det navnet Kaldnes, sikker på grunn av at verftet var Kaldnes Mekaniske Verft. Det var en moderne motordrevet Kjølebåt. Da de den 29/1-1943 var på høyde med Feistein, fullastet med frukt, gikk flyalarmen og Kaldnes ga full maskin for å komme nærmere land og under beskyttelse av fortet på Hellestø. Dette resulterte i at Kaldnes som var en meget hurtigbåt, gikk i fra eskortebåten. Da flyene gikk til angrep var den derfor alene og skulle til å runde Sørskot. Den ble truffet av tre torpedoer aktenfor overbygget og brakk i to. Akterdelen sank i løpet av få sekunder, mens forparten fløt i et minutt. Det omkom 14 mann ved dette forliset. Folk i området kaller Kaldnes for "Søteplebåten", det fløt nemlig epler og annen frukt i land. Det var fly fra squadron 489 New Zealander som var på ferde. Siden skipet som sagt var lastet med en mengde frukt, som epler og sitroner, frydet man seg på Rott. Det fløt så mye frukt i hver bukt og vik her ute, at man i Sørhab’n kunne rygge hest og kjerre ned i vannet og bare rake frukten opp i kjerren. Man fant så mye frukt her ute at store mengder ble brukt som dyrefor. Disse dyrene gikk jo omkring på forskjellige marker og etterhvert begynner det å vokse opp epletrær på markene. Den dag i dag kan man finne mange epletrær på Rott som kan spores tilbake til dette forliset.
Tilbake til toppen

Venus på Kjør.
I 1891 strandet Englandsfareren "Norge", som var på vei fra Newcastle til Berge, ved Frøsholmene nord av Rott. Da ble alle ombord berget av de kjente "Svartalosane" fra Rott. Til og med posten fikk de med. Dette er en historie de fleste fra Tananger har hørt, men en annen historie om en annen Englandsfarers forlis her ute, den er det færre som kjenner til. Grunnen til det er nok at ingen ble skadet eller var i noen livsfare denne gangen, men det er en historie som absolutt ikke bør gå i glemmebøkene. En Bergenske Dampskipsselskaps stoltheter, "Venus" var Fredag 29 mars på vei fra Newcastle til Stavanger. Etter å ha tilbragt Lørdagen og Søndagen i havn skulle den etter planen sette kursen mot Newcastle igjen på Mandag. Slik gikk det altså ikke. Klokken 22:30 befant Venus seg utfor kysten på vei inn mot Stavanger. Været tyknet til og ble ganske ruskete med regn og tåke. På broen står kapteinen, annenstyrmann, og rormann. I tillegg hadde man på grunn av det dårlige været en utkikksmann på post. Da kapteinen var klar over at han nærmet seg land, bare ikke helt nøyaktig hvor og sikten så redusert, valgte han å gå med sakte fart. Takk og pris for det! Selv med alle disse øynene stirrende ut i mørket og den lave farten, var man plutselig inne i brenninger. Kort etter hørte man 3-4 kraftige dunk og den stolte "Venus" hadde strandet på Kjør. Øyeblikkelig etter beordret kapteinen full akter på motorene og straks etter var skipet flott. Etter en liten stund ble "Venus" forankret på 10 favners dypt vann. Selv om pumpene jobbet for fullt begynte skipet sakte å synke. "Venus" hadde store lekkasjer forut etter sammenstøtet med Kjør. Alle livbåtene ble gjort klare mens man på broen jobbet på spreng med å opprette kontakt med land. Raskt får man kontakt med Utsira radio, som gjennom hele denne episoden gjør en kjempejobb. Selv med alle disse livenes skjebne hvilende på sine skuldre, stod kapteinen rolig og overvåket at alt gikk riktig for seg. Da skipet fortsatte å synke fant han det sikrest å evakuere skipet. Klokken halv ett gikk alle de 10 passasjerene og hele mannskapet ombord i livbåtene, som ble bundet sammen i en lang lenke, fortøyd til akterenden på "Venus". Ved denne fortøyningen satt en mann klar med kniv. Han skulle kappe tauet om "Venus" forsvant i dypet. Det gjorde heldigvis ikke den solide "Venus". Vannmassene som har trengt inn mellom formasten og kjelerommet, gav skottet inn til maskinrommet en voldsom påkjenning, men det holdt. Tredjeklasse lugarene ble helt oversvømmet. På land blir man virkelig urolige da man mister kontaktet med skipet. Den siste meldingen som når dem er at vannet ombord i skipet stadig stiger. "Kong Olav" som er på vei østover blir anmodet om den kunne være til assistanse. Etter en stund går kapteinen og andrestyrmannen som er radiotelegrafist, ombord igjen. De får igjen opprettet kontakt med Utsira radio og får beskjed at en båt er på vei ut til strandingsstedet. Det er dampskipet "Rogaland" som er beordret utover. Kapteinen anser det tryggest at passasjerene og resten av mannskapet forblir i livbåtene, hvor de har noen sure timer frem til Rogaland ankommer først halv ti på morgenen. Det har spesielt vært tøft for den kvinnelige delen av passasjerene og betjeningen. Senere retter de en stor takk til mannskapet for deres gavmildhet. De kledde av seg deler av sin sparsommelige påkledning, for at kvinnene ikke skulle fryse. "Rogaland" tar ombord alle passasjerene og den kvinnelige delen av mannskapet fra "Venus" samt all posten. Klokken ni ankommer bergingsbåten "Achilles" fra Haugesund, hvorfra den hadde avgått klokken tre, etter ordre fra rederiet. Den begynner straks på sin oppgave, bergingen av "Venus". Pumper blir brakt ombord, plassert på fordekket til "Venus" og man får stabilisert skipet. Etter en tid ser kapteinene på "Venus" og "Achilles" det forsvarlig å sette kursen innover mot Stavanger. Der ankommer de klokken tre. "Venus" har signal i masten som indikerer manøvrerings-udykt. Det betyr at alle andre fartøyer må vike for havaristen. Allikevel er den nær ved å kollidere med skipet "Cygnus" da den skal legge til kaien. Men det gikk heldigvis godt, og dette ble ikke noe dykkemål for oss.
Tilbake til toppen


Vegesack på Midtfjøra.
Et annet forlis med store paralleller med Knut Jarl er historien om etterspillet etter Vegesack’s stranding på Midtfjæra den 7/9-1939. Den store båten kom nordfra med los ombord. Helt fra Colombia var den kommet via nord om Skottland for å unngå engelske krigsskip. Utpå kvelden mellom 21-23 tiden støtte så Vegesack på Midtfjøre, hvor den stod godt på. Blåste steam og det var det som gjorde at folkene i Tananger oppdaget at det stod et beist av et skip midt i fjorden. Vegesack stod på grunn og etter relativt kort tid satte man i gang med å losse lasten. Den bestod hovedsakelig av bananer og mens den lokale hjelpen losset kastet de en del ned i sjøen til alle ungdommene som var kommet til for å beskue arbeidet. Siden båten ble stående på Midtfjære ble stående i lang tid før man begynte å hugge den, forsynte folk seg med endel av det som var ombord. Mye av dette kan man i dag finne igjen i Tananger. Blandt annet den nederste trappen på Melingssjøhuset som Kystkulturen holder til i kommer fra vraket. Ellers finnes det lamper, malmkuler, bord og klappstoler rundt om i Tananger. Da Vegesack strandet på Midtfjøra, gikk den under falsk flagg, med det danske navnet "Birte av Veile", påmalt. Den var egentlig tysk. Ligger nå på Midtfjøra, på ca. 15-20 meter. En stor relativt hel del ligger og nedfor grunnen på nordsidden på ca. 50-60 meters dyp. Det var bananer i overflod til bebyggerne i Tananger og på Rott. Man spiste bananer fra de var grønne til de var helt sorte. Det er mange beboere i området som ikke har spist bananer siden, de fikk nok av bananer den gangen i 1939. Sent på kvelden 7. september 1939, hørte man i Tananger en båt blåse steam ute mot Rott. Folk(Ingolf Roth sammen med noen matroser fra båt som lå her som nøytralitetsvakt.) som satt oppe ved varden, oppfor hummeren, hadde sett en liten båt komme sørover. Den førte ihverfall lanterner som en liten båt. Etter at man hørte den blåse steam tente den flere lanterner og nå så folkene hvilke beist det var som hadde grunnstøtt utfor Tananger. Det viste seg å være det digre dampskipet Vegesack, som hadde gått rett på Midtfjæra mellom Tananger og Rott. Vegesack med sine 4061 brt var bygget i Glascow i 1911. Nå fungerte den som en såkalt blokadebryter og var på vei fra Columbia til Bremerhaven, med en stor last med sydfrukter, blant annet bananer. I tillegg til kapteinens kone var det 64 mann ombord. For å unngå den engelske marinen, bestemte kaptein Polykas seg for å ta Vegesack helt opp under Island før han satte kursen nesten rett mot Norge. De fikk landkjenning ved Fedje hvor norsk los kom ombord. For å unngå engelskmennene som lurte i Nordsjøen gikk man innaskjærs nedover langs kysten. Så sikker følte kaptein Polykas seg at han telegraferte rederiet og gav beskjed at nå var han i sikkerhet i norske farvann. Rederiet Union und Handel i Bremen telegraferte tilbake og ønsket skip og besetning velkommen hjem. Med 14 knops fart fortsatte så den store dampbåten sørover til den kom på høyde med Tananger. Klokken 21.30 braste den rett inn i den østre delen av Midtfjære. Denne grunnen, hvor det på det grunneste kun er 2,5 meter, stiger opp fra havbunnen rundt på 30-40 meter, som en pipe. Da de første båtene fra Tananger kom ut til forlisstedet så de at det var en dansk båt ved navn Birte av Vejle som hadde grunnstøtt. Men da enkelte av Tananger-beboerne kikket nøyere etter så de at det bare var kamuflasje. Dette var malt over skipets egentlige navn, nemlig Vegesack. Da de lokale båtene ankom, hadde allerede Vegesack egne livbåter blitt satt på vannet, da båten tok inn store mengder vann. Vegesack stod riktig godt forankret på Midtfjæra. Slik ble den stående i flere år, inntil Stavanger Skips Opphuggning begynte å hugge den. Man startet med forskipet og fjernet plater og metall helt ned til vannlinjen. Nesten halve skipet hadde blitt hugget opp slik da det en dag blåste opp til storm. Da været lettet, hadde Vegesack sunket.
I denne linken fra Tananger Minne er det beskrevet noe mer om denne båten
Tilbake til toppen


Norge på Frøsholmene.
"Rothslosenes største bragd". De tre losene som opererte ut av Rott, siste halvdel av sist århundre, ble som mange av oss godt kjenner til, berømt langt utover Sola’s grenser. Svartalosane ble de kalt, da alle tre hadde store, sorte fullskjegg. Under, kommer historien som den aldri før er fortalt, om den redningen de selv anså som sin aller største bragd. Lørdag 26. desember 1891, altså andre juledag for 107 år siden, kikket man på Rott ut vinduene og priste seg lykkelig over at man var vel i havn og ikke ute på havet. Vinden ulte og drev sluddet langsetter bakken slik den bare kan her ute. Det virket som om de skulle slippe hvit romjul her ute i år, den sydlige stormen blåste jo all sneen av øya. Rundt klokken halv syv på kvelden, går alarmen og beskjeden sprer seg raskt i det lille øysamfunnet, en båt har grunnstøtt oppe mot Håstein. Det ser ut som det er en stor båt, da man kan se nødbluss, som har grunnstøtt nær Frøsholmene rett sørøst av Håstein. Stakkars arme sjeler, tenker man, ingen med vettet i behold vil engang prøve seg på en redning på en dag som dette. Men den gang ei. To av losene på Rott, Svartalosane som de i ettertiden ble kalt, Rasmus (1845 – 1918) og Tønnes (1841 – 1932) Roth gav seg aldri uten kamp. Dette, om enn livsfarlig, ble sett på som en utfordring og en del av yrket som los. Inntil tidligere i år hadde de vært tre "Svartalosar", den eldste broren Lars hadde nå sluttet som los. (Han døde allerede neste år, 14. mars 1892) Begge brødrene som nå gjorde seg klar til dra ut i det frådende uværet, hadde familier med flere barn, så faren ved et slikt oppdrag ble ikke sett lett på. Allikevel gikk tankene til de arme sjelene der ute i stormen og snekavet. Der var det nok og familier og barn. De visste nok sikkert ikke en gang hvor de var og heller ikke om noen hadde sett nødrakettene. Jo, de måtte prøve å komme seg ut til dem. Da losene gjorde den nyinnkjøpte losbåten sin, en klinkerbygget og dekket hvalerbåt, klar for å dra ut, samlet det seg selvfølgelig en mengde folk nedi havnen. Da det så ut til å være en riktig stor båt som hadde grunnstøtt, ville gjerne losene ha med seg andre som kunne hjelpe. Men selv etter flere forespørsler var det ingen som meldte seg. Det var galskap, mente man, å gå ut i slikt vær. Dette var alle sjøvante fiskere som hadde satt sjøbein fra barnsben av, så været må ha vært riktig skremmende. At ingen ville være med dem, gikk inn på losene og dette husket de i mange år etter. (Da Tønnes 41 år senere lå for døden, dro en av beboerne fra Rott inn, for å besøke ham for siste gang. Da konen til Tønnes, Jørgine, sa fra til mannen hvem som var på besøk, svarte han at da han ikke ville være med å berge de forliste på Frøsholmene, så trang han heller ikke komme på besøk nå.) Sjøen gikk riktig høy og sikten var kraftig redusert i sluddbygene, da de i medvind raskt seilte ut vågen på Rott og satte kursen mot Frøsholmene. Dette var en av de første gangene de virkelig fikk prøvd den nye båten, i riktig røft vær. De savnet litt den tidligere hvalerbåten sin, "Tordenskiold", men den hadde de pensjonert samme år etter at den trofast hadde tjent dem i 28 år. Bølgene brøt veldig da de rundet Dyraskjæret rett sørvest av de forliste, men båten lå fint på vannet og tok sjøen bra, så losene fortsatte tappert nordover. Da de i mørket og snekavet begynner å skimte konturene av det store skipet, ser de at den grunnstøtte båten er ingen ringere enn dampskipet "Norge". Nærmere skipet heiste de to losene en lanterne opp i masten på skøyten, og ventet spent på livstegn fra de nødstedte. Tidligere på kvelden hadde dampskipet "Norge" så stolt pløyd seg gjennom de store dønningen i Nordjøen. Den var på tur fra Newcastle til Bergen. Siden stormen kom fra sør, gynget den 922 tonn store båten godt fra side til side. For å gjøre turen så behagelig som mulig for passasjerene, ville kaptein Edvard Jacobsen gå direkte mot Tananger, og derfra gå innaskjærs opp til Bergen, som var turens mål. I tillegg til passasjerer var "Norge" lastet med stenkull, jern og stykkgods og ikke minst sekker av verdipost og vanlig post, låst inn i en egen postlugar. Dette var litt av en utvikling når det gjaldt postgangen på Vestlandet. Tidligere måtte posten sendes fra Bergen over fjellet til Kristiania, for så derfra sendes til England. Det ble stadig klaget i dagspressen over den sene postgangen samtidig som fordelene med "Norge"s skipspost ble fremhevet. "Norge" var bygget på verftet "Rostoccker A.G. für schiff & maschinen bau" i Rostock, Tyskland, i 1882. Dette jern-dampskipet, var det største skipet rederiet P. G. Halvorsen hadde i Newcastle fart. Utstyrt med en A.G. Borsig, 2 sylindret dampmaskin på 130 NHK, gjorde "Norge" en 10-11 mils fart da den kjørte rett inn i en utsatt liten bukt på nord-vestsiden av Frøsholmene. Da mannskap og passasjerer hadde kommet seg etter den første forskrekkelsen, satte kaptein Jacobsen i gang forberedelsene med å evakuere skipet, samt å få sendt opp nødbluss. Hvor de stod, visste kapteinen ikke helt, men han håpet inderlig at noen ville se blussene. Selv om båten var kjørt godt på grunn, rugget de digre bølgene fra sør, godt på båten der de veltet inn på "Norge"s bredside. På le-siden fikk han beordret en livbåt med passasjerer satt på vannet, under kommando av andrestyrmannen. Selv stod han nå og speidet østover inn mot land, i håp om å se lys, fra båter på vei utover for å berge dem. Håpet begynner å synke da han i høyre øyekroken ser et svakt lys. Det ser ut som en lanterne som henger i masten på en skinnende hvit hvalerbåt. Han beordrer straks et signal blåst i dampfløyten og snart uler det ut i nattemørket et signal som for et øyeblikk overdøver vindens hyl. Hvalerbåten kommer seg nærmere inntil "Norge" og kapteinen kan se at det er to karer med svarte fullskjegg (derfor navnet "Svartalosane") som manøvrerer losbåten så fint inn imot dem, på le side. Etter en stund blir en liten slupp sendt ut fra "Norge" og to mann får komme om bord i losskøyten. Tønnes hopper om bord i sluppen og rett etter hører man et skrik lenger inne. Losskøyten manøvrerer inn mot stedet der skriket hørtes og finner livbåten, under kommando av andrestyrmannen. I denne livbåten var og bankposten som sammen med passasjerene blir brakt trygt om bord i losskøyten. Andrestyrmannen og to andre menn ror så bort til "Norge" og prøver å komme seg ombord igjen. Dette orker de ikke, helt utmattet etter å ha holdt livbåten borte fra brenningene, så snart er også de ombord i losskøyten. Da klokken nærmer seg 22 har alle passasjerene etter hvert kommet seg ombord i losskøyten. I over tre lange timer har de kavet i stormen og snekavet. Det er ikke noe varme i luften på sjøen i desember. Med tre livbåter på slep, bemannet av "Norge"s mannskap, seiler losene så innover mot Tananger. Etter en slitsom tur innover mot land fortøyer så losene skøyta si på den lange steinkaien til losoldermann Mons Monsen (1827 – 1909). De utslitte skibbrudne, blir litt skjelvne i bena, ledet oppover mot huset til losoldermannen. I Tananger hadde man respekt for losoldermann Monsen og man forstyrret ikke nattesøvnen hans uten grunn. Da de senere ble spurt om de forsiktig "pikket" på døren for å vekke oppmerksomhet innenfor, svarte losene "nei, vi banket hardt på". Her hadde man ikke tid til forsiktigheter og kutyme, folkene var utslitt og frøs. Etter å ha fått vekket losoldermannen, ble passasjerer og mannskap anbrakt i "Monsahuset". Som sagt er det kaldt her ute i desember så natten gikk med til dans, for å holde varmen, ble det siden fortalt. Allerede dagen etter bar det utover igjen, påny med livbåtene på slep. Der ute berget de endel av inventaret og tøyet til folkene som ventet i Tananger. De var og ute 4. Juledag med 8 andre menn fra Rott og berget en del saker. Hele romjulen var det en ren valfart ut til vraket. Alle ville gjøre en innsats og berge mesteparten før det ble helt umulig. Tirsdag 29. var den eneste dagen ingen var om bord i vraket, da var bølgene for høye. Onsdag var ikke sjøen så høy men båten hugget fælt. Folk kom seg om bord og berget litt, men senere på dagen brakk skipet i to. For denne innsatsen, som losene selv så på som sin største bragd, fikk de 150 kroner.
Tilbake til toppen